Hun hadde jobbet nesten sytti timer den uken, og likevel sto hun der på lørdagen med gaver i hendene og et smil hun måtte presse frem. Det var kjærestens fødselsdag på mandagen, men hun hadde planlagt å overraske ham med et selskap allerede samme lørdag, fordi han fortjente noe stort. Hun hadde lånt en venninnes Airbnb som likevel ikke var i bruk den helgen, slik at hun kunne pynte uten at han skulle ane noe. Alt hadde hun gjort alene, helt alene, mellom vaktlistene og de lange dagene på jobb.
Hun hadde hentet mat og kake hos delikatessen på det lokale supermarkedet, bestilt pynt på nett, og snekret seg avgårde i lunsjpausen for å sette opp alt. Det var et sjokk at hun i det hele tatt hadde orket det, med helsen som hadde vært dårligere enn vanlig i det siste. Men hun gjorde det for ham. Hun ville at han skulle føle seg sett.
På selve dagen hadde hun gitt ham gavene og brukt hele dagen på å holde på med en av hobbyene hans, selv om hun ikke likte den selv. Hun hadde smilt og latt som om alt var som det skulle, mens han gikk rundt og var misfornøyd fordi han trodde hun ikke hadde planlagt noe til fødselsdagen hans. Han ville reise til en by to timer unna og tilbringe hele helgen der. Men det kunne hun ikke, for da ville overraskelsen blitt avslørt.
Han hadde mast og poutet, men hun holdt ut. Hun sendte ham ut med en venn mens hun løp til Airbnb for å gjøre alt klart. Da han kom inn i huset og alle de tjuefem gjestene ropte overraskelse, så han faktisk glad ut. Hun så det i øynene hans.
Han takket henne en million ganger den kvelden og ble sittende og fortelle hvor utrolig fint alt hadde vært, mens hun ryddet opp alt alene etter at de siste gjestene hadde gått hjem. Han bar noen ting inn i huset da de kom hjem, men hun var den som skrubbet og pakket og ordnet. Neste morgen var hun helt tom. Hun hadde ikke sovet mer enn noen timer, og kroppen verket.
Likevel dro hun ut og hentet mat fra favorittstedene hans, selv om han hadde masse igjen fra selskapet. Men han var sur. Han ville ikke være hjemme. Han ville til byen to timer unna.
Hun sa at han kunne dra med vennene sine. Han nektet. Hun spurte hva han hadde lyst til. Han bare satt der og så sur ut og ville ikke gjøre noe annet enn å dra til den byen.
Hun tenkte at han kanskje ville ha henne med, eller at han kanskje ville at hun skulle betale. Men hun hadde brukt nesten ti tusen kroner på alt, gaver inkludert, og hun hadde ikke mer å gå på. Hun tjente ikke all verden, og det var mye penger for henne. På mandagen, på selve fødselsdagen hans, ringte han henne på jobb og spurte om de kunne gå ut og spise.
Hun sa ja. Så sa han at hun måtte invitere alle vennene hans, booke bord og betale for alt. For å gjøre opp for at hun ikke hadde planlagt noe på selve dagen hans, og for at han bare fikk én dag og ikke en hel helg. Hun sto der med telefonen i hånden og kjente noe kollapse inni seg.
Hun minnet ham på at de noen måneder tidligere hadde feiret hennes egen fødselsdag ved å gjøre alt det han hadde lyst til. Hun hadde ikke fått noe selskap, ingen overraskelse, ikke engang en billig kake fra butikken to minutter unna. Gjennom alle de fem årene de hadde vært sammen, hadde han aldri lagt halvparten så mye inn i hennes fødselsdag som hun hadde gjort for hans. Hun sa at han kunne planlegge middagen selv, og at hun ikke kom til å være med.
Han ble forbannet. Han sa at hun hadde ødelagt fødselsdagen hans. Siden de bodde sammen, og det ble så mye krangling, pakket han noen ting og dro til faren sin. Nå nektet han å snakke med henne.
Hun ante ikke om de skulle gjøre det slutt eller ikke. Hun visste bare at hun var såret og fornærmet, og hun skjønte ikke hvordan hun kunne være den slemme i dette. Folk i kommentarfeltet påpekte at alle vennene han ville at hun skulle invitere til middagen, jo hadde vært i selskapet hans. En lurte på hva han hadde sagt da hun minnet ham om hvor lite han hadde gjort for hennes fødselsdag.
Han hadde bare snakket og snakket om hvor mye han hadde prøvd, og om at han ikke fikk gjøre det han egentlig hadde lyst til, som var å dra til byen to timer unna. Hun hadde sagt til ham at han bare kunne dra med vennene sine. Men han hadde beskyldt henne for å ikke ville være alene, selv om hun hadde sagt at det var helt greit. Hun ba ham om å møtes ansikt til ansikt.
Han sa ja, men spurte så om han skulle bruke sju tusen kroner på noe. Hun sa at det var det meste av pengene han hadde på den delen av kontoen deres, og han bare kranglet med henne. Hun tok ut sin del av kontoen samme dag. Hun skulle gjøre det slutt med ham den kvelden.
Han møtte aldri opp. Hun ventet i en time utenfor farens hus, men han kom ikke, og han tok ikke telefonen. Faren hans var ikke hjemme heller, han eide en travel restaurant og var nesten alltid der. Så kom en merkelig tekst fra et ukjent nummer, som kalte henne stygge ting og blokkerte henne.
Hun fikk aldri vite hvem det var. Han svarte henne ikke på en stund, men det var ikke uvanlig etter at han hadde dratt. Så fikk hun en telefon. Bilen hans var funnet forlatt og knust, ingen i den.
Takk og pris for at ingen ble skadet. Hun ringte faren hans, som ble overrasket over det hun fortalte. For han hadde hørt en helt annen historie. Ifølge ekskjæresten var det han som hadde betalt for hele selskapet, og hun hadde ikke gjort noe.
Han hadde fortalt faren at hun ikke hadde latt ham feire fødselsdagen sin i det hele tatt, og en haug med andre ting som ikke var sanne. Faren hans trodde på henne likevel, for det ga mening. Men det viste seg at ekskjæresten hadde drukket veldig mye i det siste. Faren hadde prøvd å kaste ham ut.
Han hadde kjørt bilen da han var full og krasjet den alene. Så hadde han begynt å gå gjennom folks hager, og noen hadde ringt politiet. Hun gjettet at han hadde slåss med politiet og blitt arrestert. Hun hadde ennå ikke snakket med ham, og visste ikke om han hadde kommet seg ut eller hva som skjedde videre.
Hun ga noen av de viktigste tingene hans til faren. Han visste at det var over mellom dem. Hun trodde ikke han kom til å gjøre henne noe, men hun var urolig. Hun begynte å se seg om etter et nytt sted å bo.
En av kommentarene påpekte noe hun ikke hadde tenkt på før. At han en gang hadde tatt henne med på hennes egen fødselsdagsfeiring mens hun gråt over et mistet barn. Det var det beste han hadde fått til. Hun hadde vært så opptatt av å se det gode i ham at hun hadde glemt hvor lavt han faktisk hadde lagt lista.
Hun hadde bestilt time hos terapeut. Og hun følte seg nummen, men også lettere. Noen uker senere var det en annen historie som dukket opp i feeden, fra en kvinne på tjuefire. Hun hadde hatt en venninne som nå var gravid og skulle føde veldig snart.
I over tre år hadde venninnen avlyst alt i siste liten. De bodde to til tre timer fra hverandre, så det kostet både tid og penger å dra på middager og feire bursdager. Men det hadde vært verdt det, før. Nå hadde unnskyldningene blitt til stillhet.
Venninnen var for trøtt, eller ville være med kjæresten sin. Noen ganger kom det ikke engang en tekst. Hennes egen fødselsdag hadde vært dråpen. Hun hadde valgt restaurant og alt som var tilpasset en gravid kvinne, sendt ut flere påminnelser i uken og måneden før.
Venninnen møtte ikke opp. Og da hun konfronterte henne, prøvde venninnen å skylde på henne fordi hun ikke hadde minnet henne på det. Hun sendte skjermbilder av alle meldingene. Likevel hadde hun fortsatt å prøve å være der for henne gjennom hele svangerskapet.
Til slutt blokkerte hun henne. Hun orket ikke flere avlysninger en time før de skulle møtes. Hun orket ikke å føle seg brukt. Venninnen hadde til og med sagt at hun behandlet henne bedre enn alle de andre vennene sine, men handlingene fortalte noe annet.
Så fikk venninnen barnet. Og noen dager senere ble hun kontaktet av et familiemedlem, som lurte på hvorfor hun ikke hadde vært og sett den nye moren og babyen. Hun sendte skjermbilder av alle gangene hun hadde bedt om å få komme på besøk, alle meldingene hun hadde sendt uten å få svar. Familiemedlemmet beklaget seg og sa at de ikke hadde fått hele historien.
Venninnen hadde fortalt dem at hun følte seg isolert og alene. Noen i kommentarfeltet lurte på om venninnen kanskje ble kontrollert av kjæresten sin. Hun visste ikke. Venninnen hadde vært upålitelig lenge før han kom inn i bildet, men det hadde blitt verre.
Det var vanskelig å vite hva som var sant. Hun visste bare at hun ikke orket mer av det. Hun hadde gjort alt hun kunne. Så var det historien om den unge mannen på tjueseks.
Han hadde hatt en nær venninne som han pleide å snakke med nesten hver dag, ofte til langt på natt. De hadde møttes på et legekontor for noen år siden og funnet tonen gjennom spill og andre nerdete interesser. For ham var det et rent vennskap. Men for et par uker siden hadde hun fortalt at hun hadde begynt å date en fyr, og at det nå var offisielt.
Han var glad på hennes vegne. Men han hadde også lagt merke til at hun var hemmelighetsfull om kjæresten, og at hun hadde begynt å legge skjul på samtalene deres. Hun sa at hun fortalte kjæresten at hun hang med venninner når de møttes. Han syntes det var uærlig og litt sårende, og han skjønte ikke hvorfor hun måtte skjule et uskyldig vennskap.
Han foreslo at hun bare kunne vise kjæresten samtalene deres, siden de bare handlet om spill og filmer. Hun nektet. Etter å ha tenkt over det i noen dager, foreslo han at de kanskje skulle roe litt ned på hvor ofte de møttes og snakket sammen, slik at hun kunne fokusere på forholdet sitt. Hun eksploderte.
Hun stormet ut og sendte ham en haug med sinte og sårende meldinger, noen av dem om utseendet hans. Flere av de felles vennene deres begynte også å kalle ham slemme ting. Dagen etter ville hun snakke med ham. Han møtte henne på den vanlige kafeen.
Hun hadde sett skyldbetynget ut da han kom inn, og hadde bedt om unnskyldning med en gang, før han rakk å si noe. Hun sa at hun ikke hadde vært ærlig med ham. At hun aldri hadde hatt en kjæreste. At hun hadde likt ham i lang tid, men ikke visste hvordan hun skulle si det.
Vennene deres hadde hjulpet henne med å finne på historien om kjæresten for å se om han ble sjalu, om han kanskje ville kjempe for henne. Han satt der med tomt ansikt og prøvde å forstå. Hun hadde iscenesatt et helt drama for å unngå å fortelle ham sannheten. Hun hadde fått vennene sine til å trakassere ham.
Hun hadde brukt ting han hadde betrodd henne mot ham. Og så spurte hun om de kunne bli kjærester, eller i det minste gå tilbake til hvordan det hadde vært før. Han sa at han trengte tid og rom. Han ante ikke om han kom til å date henne.
Det hadde vært tre år med dype samtaler og ærlighet. Hun kjente ham. Likevel hadde hun valgt dette. Han var skuffet.
Ikke over at hun hadde følelser for ham, men at hun hadde trodd så lite om ham at hun ikke bare kunne spørre. Han valgte å ta et skritt tilbake fra henne, og fra vennene som hadde vært med på det. Han hadde sagt at han ville tatt henne seriøst hvis hun bare hadde spurt ham direkte. Nå visste han ikke lenger om han kunne stole på henne.
For hvordan ville hun håndtere en krangel i et forhold, om hun løste ting på denne måten? Han orket ikke tanken. Noen ganger var det beste man kunne gjøre å gå videre, selv om det gjorde vondt.
